Er vel bare å leve med...

Denne uka og forrige uke har jeg slitt meg ryggen igjen. Det er noe som har kommet og gått siden jeg klarte å vri meg på en veldig feil måte for ca 10 år siden. Innimellom er det verre enn dette også. Så jeg har måttet legge meg på strekk etter jobb. Tirsdagen var verst i forhold til smerte. Da sovnet jeg mens jeg strakk meg og sov godt over 2 timer. Da jeg våknet var ryggen iallefall smertefri til dagen etter. Men da ble den ikke så ille igjen. 

Jeg hadde et slags nyttårsforsett for dette året, men jeg visste at det ikke var realistisk. Det går vel ikke i lengden det jeg tenkte på heller. Planen var altså at jeg kun skulle jobbe i min egen høyde. Ikke bøye meg og ikke strekke meg. Ikke noe rumpe i været og rumpesprekk eller blotting av mage og trekking av gensere. Men det skar seg fort. Må jeg jobbe i nederste hylle henter jeg en stol, for betonggulv er kaldt å sitte på. Men sånt går utover rygg og da får jeg vondt. Men så går det over og jeg tenker ikke over at smertene er borte før jeg har vondt igjen.

 I fjor sommer var det mye verre. Jeg gikk med ræva utover, følte jeg gikk som en høne. Jeg klarte ikke  å rette meg opp eller lene meg tilbake når jeg satt og rumpa ble nummen. Jeg tok en tur for å løsne opp litt, men at det hadde virket merket jeg ikke før dagen etter. Dette er vel bare noe jeg må leve med.  

Fysioterapi er utelukket for jeg liker ikke å bli tatt på av fremmede. Da jeg var yngre, på barneskolen var jeg innom en sånn, husker ikke grunnen. Men han fikk meg ikke til å legge meg på benken engang. Og vi gikk aldri tilbake. Og jeg er ikke åpen for sånne ting den dag i dag heller. Jeg kan godt løfte på genser for å la lege lytte, Ta blodprøve og stikk i finger, men å ta av meg plagg og bli mer tatt på skjer ikke! Da får jeg heller leve med å ha litt vondt innimellom.